Drammens Uldvarefabrik

I 1896 kjøpte brukseier W. Stibolt skog og møllebruk av Martin Tandbergs enke på eiendommen Nordre Flåten, like over kommunegrensen til Sande, nær Skoger stasjon og med postadresse Skoger. Stibolt ervervet også alle møllerettigheter i Sande og bygget lenger nede i elven Foss mølle. På eiendommen etablerte han Drammens Uldvarefabrik, som han i 1910 overdro til A/S Drammens Plysch- og Uldvarefabrik. Fabrikken produserte garn, tøyer og tepper, bl.a. kamgarns dress- og kjoletøyer, trappeløpere og ulltepper. I 1917 ble bedriften overdratt til Drammens Tekstilfabrikk, som samme år ervervet oppdemnings og grunnrettigheter fra fabrikken og oppover i elven til den «Øvre Dammen», kalt Mølsteddammen etter fabrikkens bestyrer Mølsted. I 1924 ble bedriften solgt av et dansk aksjeselskap til Emanuel Tobias Hoven fra Mandal, som hadde tekstilutdannelse fra Norrköping og betydelig erfaring fra andre tekstilfabrikker. Virksomheten omfattet spinneri, veveri, beredningsanstalt og farveri. Salget foregikk i stor utstrekning ved hjelp av kommisjonærer, stoffer ble også levert til Oslo der syersker sydde benklær, i den første tid til en pris av 15 øre pr. bukse. Fra 1928 kom Hovens sønner Olav, Harald, Leiv og Reidar etter hvert med i ledelsen, de fikk alle sin tekstilutdannelse i Norrköping. På slutten av 1930-tallet beskjeftiget fabrikken ca. 90 ansatte fordelt på tre skift, og hadde leveranser over hele landet, blant de største kunder var Den Norske Marine i Horten. Fabrikkbygningene ble ombygget og utvidet, og det ble bygget eget hybelhus til de ansatte. Skoger Konfeksjon (s.d.) ble utskilt som eget selskap. Uldvarefabrikken hadde eget kraftverk som forsynte fabrikken med strøm. Det ene kraftverket, bygget i 1902, ble plassert i fabrikkens kjelleretasje, det andre, bygget i 1918, lenger oppi elven ved Mølsteddammen. Kraftverket ble tilkoblet samkjøringsnettet og Sande El-verk kjøpte overskuddskraften. I 1950 beskjeftiget bedriften 40 ansatte. Produksjonen av «Skogerbuksa» ble avviklet sommeren 1977, eiendommene ble overtatt av Olav Hovens barn og fabrikklokalene bortleid til diverse småbedrifter. Navnet Drammens Uldvarefabrik ble imidlertid opprettholdt så lenge kraftstasjonen var i drift. Den leverte fortsatt strøm både til de fastboende på stedet og til elverkets samkjøring inntil den ble nedlagt i 1997.