Dillwyn & Co.

Etter at Pinto Perez (s.d.) hadde nedlagt sin gruvevirksomhet på Konnerud, var bedriften i kontakt med en rekke interessenter. Etter mange og lange forhandlinger ble gruveanlegget i 1866 solgt til det store handelshus Dillwyn & Co. i Swansea, som straks gjenopptok virksomheten. Det store selskap hadde til hensikt å drive gruvene på en helt annen måte enn sine forgjengere, og en rekke moderne arbeidsredskaper ble anskaffet. Fra kollens nordre side ble det anlagt en meget kostbar kjerrat, 2 km lang, rett ned til knuseverket som lå ved Drammenselven ved Pukerud, samt skinnegang til de forskjellige skeideplasser, hvor malmen ble lesset i vogner. De fullastede vognene som gikk ned, trakk tomme vogner opp igjen ved en sammenhengende kabel, som gikk rundt et stort vendehjul, «kehrrad» på toppen. Wedelseie ble tømt for vann, og selskapet gjenåpnet også Oran og Minerva gruver samt nye skjerp. Ved Pukerud foregikk knusningen og vaskingen av malmen ved dampkraft, den utvaskede «slig» ble sendt til Swansea for å viderebehandles der. Verket hadde sitt malmoppberedningsanlegg mellom jernbanelinjen og Drammenselven, og her ble flere større bygninger oppført, de ble senere revet til fordel for Jarlsberg Paper Mills. Det var særlig et nytt metall, sinkblende, som var gjenstand for driften. Frem til 1874 ble det produsert 17.800 tonn slig, men virksomheten gikk med stort underskudd, anslagsvis 1 million kroner fordelt over 10 år. Gjennomsnittlig var 80 mann beskjeftiget ved verket i denne periode. Bestyrer var nordmannen Jacob Ths. Rørdam (s.d.), som var i de britiske kompanis tjeneste til 1875 da driften igjen ble avviklet. I 1897 kjøpte Jens Henriksen de eiendommer på Konnerud som Dillwyn & Co. til da hadde beholdt. De omfattet gruvene med omgivelser og ca. 20 småparseller under Eskerud, Gomperud og Konnerud.