Brennevinsbrennerier

Brennevinsbrenning av korn til hjemmebruk var en gammel virksomhet, som ble forbudt i 1756. Brennevinsbrenning i industriell målestokk og av poteter ble innført av Johan G. Schwencke (s.d.), som i 1804 med monopol fra regjeringen i København grunnla Norges første potetbrennevinsbrenneri på Sommerfryd, ideen skal han ha fått fra Slesvig. Etter at brennevinsimport ble forbudt og brennevinsbrenningen i 1816 ble frigitt «til Agerbrugets og Fædriftens Opkomst», fikk Schwencke konkurranse fra 16 nye brennevinsbrennerier som ble opprettet i Drammen frem til 1831. Allerede i 1820 hadde Drammen 9 brennerier som produserte 8.000 potter brennevin om året på 13 kjeler. I 1840 var produksjonen 1.300.000 potter brennevin. Etter 1850 gikk antall brennerier sterkt tilbake p.g.a. stadig nye restriksjoner og avgifter på sosialpolitisk bakgrunn, og i 1852 var kun to tilbake: Allums og Tandbergs. I stedet oppsto i 1850- og 1860-årene fire brennevinsdestillasjoner: Allums, Tandbergs, Brodersens og Drammens Destillation, som opparbeidet seg et landskjent navn (se egne art. under disse navn). Ved brenneriene var det også store fjøs hvor slaktekveg ble mottatt til fôring med «drank», som var et biprodukt av brenningen. Rundt 1850 var partiprisen for simpelt brennevin 13 ½ skilling pr. pott (i underkant av 1 liter), av dette utgjorde produksjonsskatten nesten det halve, 6 skilling pr. pott. På spisesteder betaltes en dram med 2 skilling, mens man på spisesteder for arbeidere slapp med å betale 1 skilling (ca. 3 øre) drammen.