Moe, Jørgen Engebretsen (22.4.1813 – 27.3.1882)

Biskop, forfatter, eventyr- og sagnsamler, f. på Ringerike, bosatt i Drammen som sogneprest til Bragernes 1863-70 (prost 1869), da han ble sogneprest i Vestre Aker, fra 1875 biskop i Kristiansand. Lærer ved Krigsskolen 1845-53, universitetsstipendiat i folkediktning 1849-50, res. kap. i Sigdal 1853. Som sogneprest i Drammen fra 1863 var Moe meget avholdt, og det fortelles at han under bybrannen i 1866 måtte bæres ut av den brennende kirken der han lå foran alteret i bønn. Det er særlig hans arbeide med å samle norske folkeeventyr, sagn og viser, dels sammen med P. Chr. Asbjørnsen, han huskes for, men han var også en fremragende lyriker og forteller, foruten å være en dyktig rytter og skøyteløper på Drammenselven nedenfor prestegården. Hans mest kjente bøker var «Norske Folkeeventyr» (1840-41), «Samling av Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter» (1840) og «Barndomsminde» i tillegg til Asbjørnsen og Moes eventyr, det sies at noen av hans folkeeventyr ble nedtegnet i tårnværelset på Fløia (s.d.) hvor han var en kjærkommen gjest. Forfatter av vitenskaplige avhandlinger og innberetninger til Det akademiske kollegium samt av lyriske og episk-lyriske dikt («Digte» 1849, «At hænge paa Juletræet» 1855, «En liden Julegave» 1860). Moes «Samlede Skrifter» utkom i 1877 i to bind.