Telefon

I 1880 fikk «Internationale Bell Telephone Co.» tillatelse til å anlegge telefon for Drammen by. Driften av Drammen telefonanlegg ble åpnet i august med 20 abonnenter, etter at Alexander Graham Bell personlig var kommet til Drammen for å demonstrere sin oppfinnelse. Etter at den første telefonsamtalen var ført, skal en av de talende, rittmester Jacob Borch, ha sagt: «Ja, mine herrer, det er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri!» I 1881 ble det anlagt linje mellom Drammen og Mjøndalen, antall abonnenter var da 90. I 1885 ble stasjonen flyttet fra Wilsongården til sorenskriver Gløersens gård i Øvre Strandgate. Bells konsesjon ble i 1889 overdratt til det nyopprettede «Drammen Telefonaktieselskab», ledningenes samlede lengde var da 170 km og abonnenttallet 139. Abonnementsavgiften var kr 100 forutsatt at abonnenten holdt til mindre enn 150 m fra Bragernes Torv, ut over denne grense kunne telefonselskapet beregne et tillegg på kr 10 pr. år for hver 500. meter. I 1890 fikk man forbindelse med opplandet gjennom linjer som Drammens Oplands Telefonselskab anla til Kongsberg, Hønefoss, Hallingdal, Sande, Svelvik og litt senere Kristiania. Dette selskap var ledet og grunnlagt av C. E. Nielsen inntil det i 1908 ble innløst av Telegrafvesenet. Stasjonen ble i 1893 flyttet til Børsbygningen, og i 1896 ble Drammen tilknyttet rikstelefonen. Anlegget ble i 1908 overtatt av Telegrafvesenet og hadde da 913 abonnenter, ledningenes lengde var 1820 km. I 1930 var antall abonnenter steget til 2200. Drammen fikk automatsentral i 1938. I 1948 ble telefonanlegget slått sammen med telegrafstasjonen under en administrasjon. De tre første telefonbestyrere var Haakon Ullitz (1880-89), Charles Ullitz (1889-1919) og Johannes Mo (1919-64).