Dravn veihøvler

Var selvgående toakslede veihøvler produsert av veiavdelingen ved Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted i perioden 1925-1958. Bedriften produserte i alt 292 stk. hvorav 170 stk. ble innkjøpt av Vegdirektoratet for fordeling til vegkontorene rundt om i hele landet. Storparten av de øvrige ble innkjøpt av diverse kommunale ingeniørvesen.

Historikk: Bedriften opprettet sin veiavdeling i 1913, hovedsaklig for produksjon av flyttbare steinknusere drevet av forbrenningsmotorer. I 1923 ble det lansert en traktorbasert veivals, som etter alt å dømme ble en kommersiell fiasko. I 1924 importerte Vegdirektoratet en Wehr selvdreven veihøvel fra USA, levert til vegkontoret i Sør-Trøndelag. Av hensyn til valutamessige forhold viste det seg vanskelig å holde fram med importen. Vegdirektør Andreas Baalsrud henvendte seg til Drammens Jernstøberi & Mek. Verksted med spørsmål om bedriften kunne starte produksjon av en tilsvarende veihøvel. Wehr-maskinen, som ikke var patentbeskyttet, ble fraktet til Drammen og sto som modell for den første norskproduserte selvdrevne veihøvel under navnet Drafn. Den første ble levert til Hedmark høsten 1925.

Veihøvlene ble bygget i små serier og var stadig i utvikling. Fra 1932 ble navnet endret til Dravn. I tillegg ble det utviklet, produsert og tilpasset utstyr til veihøvlene, som snøploger, feiebørster etc. Noen veihøvler ble eksportert til Island. Før 1940 kunne maskinene leveres med lukkede førerhytter. De fleste fra mellomkrigstiden ble basert på traktorene Fordson F og senere Fordson N, men enkelte ble basert på Hanomag. I 1940 eide de norske vegkontorene i alt 110 selvdrevne veihøvler, hvorav 96 var levert av Drammens Jernstøberi & Mek. Verksted.

I etterkrigstiden foregikk produksjonen i fileverkstedet og beskjeftiget 3-4 mann. Det ble alltid bygget serier på fem og fem maskiner. De fleste ble bygget på motor/transmisjon fra Fordson, unntakene var International, Hanomag, Perkins og Penta. I 1950-årene ble stadig flere selvdrevne veihøvler importert fra store produsenter av anleggsmaskiner. I et forsøk på å komme denne utviklingen bedre i møte, inngikk bedriften et utviklingssamarbeid med svenske Svedala, som resulterte i en meget moderne 6-hjuls veihøvel. Denne maskinen ble prøvd ut over tid av Vegdirektoratet, som til slutt valgte å kjøpe serier med konkurrerende maskiner. Prototypen ble til slutt solgt til Røyken kommune i 1961. Skuffelsen førte til at bedriften tok beslutning om å legge ned produksjonen av veihøvler.

Parallelt med utviklingsprosjektet som Drammens Jernstøberi & Mek. Verksted realiserte sammen med Svedala, hadde Vegdirektoratet gått inn i et utviklingsprosjekt sammen med Bolinder Munktell (Bolinders Norske) og Thunes Mek. Værksted i Oslo. Dette resulterte i at det i årene 1960 og 1961 ble levert 25 stk. 6-hjuls (boggi) 7,5 tonns veihøvler av den nye typen Thune-Bolinder VHK 65. Denne begivenheten var antakelig en av årsakene til at bedriften i Drammen ble tilsidesatt i kampen om å få levere en ny generasjon veihøvler av norsk fabrikat.

Norsk Vegmuseum ved Hunderfossen valgte en skisse av Dravn veihøvel i sin logo da museet ble etablert i 1992.