Gulskogen Cellulosefabrikk

Stiftet 1908 og satt i drift i august 1910, som den siste i rekken av cellulosefabrikker nedenfor Tyrifjorden. Juridisk korrekt navn var Gulskogen Cellulosefabrik A/S. Initiativtakerne var skogeierne Mads K. Strand og Gunnar Haugerud, aksjonærene var primært skogeiere med tilknytning til Drammensvassdraget. Virksomheten ble drevet på egen eiendom, Lillemoen i Strømsgodset, som oppr. var på 300 mål. Fabrikken hadde fra begynnelsen 3 kokere og en produksjon på 12-13.000 tonn sulfitcellulose. Kraftforsyningen ble i løpet av de første årene basert på kullkraft med egen kraftproduksjon. Fabrikken ble i 1914 utvidet med ytterligere en koker, samtidig som deler av driften ble tilført vannkraft fra Labro kraftverk. Bedriften produserte ubleket sulfitcellulose i flere varianter, inkludert sterk cellulose for produsenter av greaseproof, pergamyn og silkepapir. Bedriften var den første cellulosefabrikk i vassdraget som anskaffet moderne elektrisk krananlegg for oppstabling av tømmeret. I 1913 ble vedrenseriet omlagt til trommelbarking.

Produksjonen var på slutten av 1930-årene 7.500 tonn lettblekelig og ca. 13.000 tonn sterk cellulose, og den ble for en stor del omsatt innenlands. I juni 1936 ble selskapet overtatt av sju av dets kunder, nærmere bestemt Drammen Paper Mills, Forenede Papirfabrikker, Star Paper Mill, Jarlsberg Paper Mill, Svelvik Papirfabrikk, Papyrus Paper Mill og Granfos Brug (Bærum). Foruten Katfos Fabrikker i Modum, var Gulskogen den eneste fabrikk i landet som kunne levere både tørr og våt sulfittmasse, sistnevnte en såkalt sterk masse. I løpet av 1950-årene hadde fabrikken en årlig produksjon på rundt 20 000 tonn ferdig masse, fra 1960 økte produksjonen inntil til den nådde omtrent 30 000 tonn mot slutten av fabrikkens levetid. På det meste hadde bedriften 150 ansatte.

Eierne, som dels var de samme som eide Mjøndalen Cellulose i Nedre Eiker, (Union Co. A/S var størst, med Den norske Credtibank som hovedeier) ble av flere årsaker tvunget til å se på begge fabrikker under ett. Mjøndalen Cellulose strevde med en høy gjeldsgrad etter store investeringer i perioden 1957-1961. Myndighetene var dessuten i ferd med å innføre helt nye og strenge miljøkrav, som var svært kostbare å etterkomme. Ved generalforsamlinger i begge selskaper den 6. april 1972 ble det vedtatt at Gulskogen Cellulosefabrikk A/S (110 ansatte) skulle overta Mjøndalen Cellulose A/S, med den konsekvens at fabrikken på Gulskogen skulle stanse til fellesferien samme år. Mjøndalen Cellulose var en større og mer moderne fabrikk. Gulskogen Cellulosefabrik A/S var på dette tidspunktet et rentabelt selskap uten nevneverdig gjeldsbyrde.

61 Gulskogen-arbeidere ble tilbudt jobb i Mjøndalen, som skulle ha 152 ansatte totalt. 86 ansatte i begge bedrifter ble overflødige i forbindelse med overtakelsen. Våtmasse-opptakeren på Gulskogen ble overflyttet til Mjøndalen Cellulose, for at bl.a. aksjonæren Star Paper Mill fortsatt skulle ha enkel tilgang på 50 prosent våt sulfitmasse. Nedleggelsen av Gulskogen var en strukturrasjonalisering i miniatyr, med Den norske Creditbank og Bergens Privatbank som hovedregissører.

Storparten av fabrikkanlegget på Lillemoen ble forvandlet til et næringsområde. I 1979 fantes det 6 bedrifter med i alt 170 ansatte. På tomteområdet ble det opprettet veier med navn som Cellulosen, Syretårnet og Tømmerkrana, til minne om cellulosefabrikkens 62 år lange eksistenstid.