Hichman, Christen (1742-1789)

Født i Skien, sønn av Tobias Ovesen Hichman og Maren Christensdatter Hofgaard. Industrigründer, kjøpte på auksjonen i 1777 Konnerudvassdraget med dets dammer. Drev to sager på Svarterud, var en pioner på sagbrukets område og bygget i 1786 en innretning «til at sage trestokkene i mange slags små dimensjoner, til stolper, lektere, stakitter, lister, vindusrammer m.m.», men disse tilløp til en mer variert utnyttelse av Drammensvassdragets trevirke falt bort da hans mange foretagender styrtet i grus 1788-89. Hichmans store, men kortvarige prosjekter på Konnerud er det som fanger størst interesse i Drammens-byenes «industrihistorie» i 1780-årene, ikke så meget p.g.a. prosjektenes omfang, men det tidspunkt da de ble satt igang og den kombinasjon av offentlig og privat kapital som finansierte dem. H. hadde i sin ungdom vært ansatt i et av Drammens største trelastfirmaer. Han lånte penger av Johs. Arbo på Strømsø slik at han i 1777 for 1188 riksdaler kunne kjøpe vannfallene, dammene og en del hus og tomter ved den store auksjonen. I løpet av de to-tre følgende år klarte han for lånte midler å reise en gryn- og kornmølle, en valkemølle og en spikerhammer med 6 hammere, deretter en masovn til smelting av gammelt jern, en ovnsfabrikk, et teglverk og forskjellige saginnretninger som «kunne danne alle fornødne bygningsmaterialer». I 1783 søkte han om et lån på 30.000 riksdaler av kongens kasse for å kunne iverksette ytterligere tiltak: Ståltrådhekleri, en fabrikk til fremstilling av kniver og gafler, og en bedrift som skulle ta seg av produksjonen av filer og rasper, ingen av disse bransjer eksisterte på den tid i Norge. Som ytterligere utvidelse tenkte han å anlegge et teglverk til brenning av blå, glasserte taksten til avløsning av den hollandske import. I tilknytning til den igangværende valkemølle planla han å anlegge et farveri og et tøytrykkeri. Dessuten hadde han i Stubberud-skogen funnet en åre med «granitt-sandsten» som skulle egne seg ypperlig til møllestener og kunne erstatte dem man både i Norge og Danmark fikk fra Rhinlandene over Holland. Hichman klarte stort sett å realisere sine planer, og i 1785 var det på Konnerud foruten grynmølle, sammalt- og siktemølle, valke- og stampemølle, en spikerfabrikk hvor spikerne ble fernissert med henblikk på skipsbruk, et verksted som laget skipsbolter, en smelteovn for skrapjern, en stangjernshammer av ny konstruksjon, et teglverk og en innretning til glasering av taksten, dessuten et verksted for fremstilling av sagfiler og sagblad, et saganlegg som laget forskjellige slags listverk til husbygging og et tjærebrenneri. H. ble betegnet som «en av de sjeldne genier». Uten fem øre i lommen hadde han kjøpt stor deler av det nedlagte Jarlsbergverket som ingen trodde hadde noensomhelst verdi, og bygget opp sine virksomheter fra bunnen av. I 1787 fikk han et offentlig lån på 25.000 riksdaler til betaling av anleggets gjeld, senere fikk han ytterligere 15.000 riksdaler som lån til driftskapital. Betingelsene for lånene var meget gunstige. H. betegnes som en ganske egenartet mann, en svermer, grepet av en «genial galskap», men forankret i merkantilismens tankebaner. Han tenkte i første rekke på å produsere, og på at den ene virksomheten skulle tjene eller nyttiggjøre den andre. Han tenkte mindre på om produksjonen var økonomisk rentabel og konkurransedyktig eller overhodet salgbar. H. var idealist, levde meget nøkternt og bygget med møye og forsagelse opp sitt industririke på Konnerud, og nød stor tillit blant folk. Hans virksomhet skyldtes for en stor del pengehjelp fra kameratene i Det Ridende Grønne Corps på Bragernes, som han i 1773 hadde vært med på å stifte. I 1788 maktet han imidlertid ikke lenger å betale renter og avdrag, og søkte i 1789 om et nytt lån på 20.000 riksdaler. Istedet innledet myndighet rettsforfølgning mot ham p.g.a. uetterrettelighetene, uforsvarlig forvaltning av offentlige midler m.v. Nå var alle lånekilder stengt, og den 9. september 1789 dør Christen Hichman på Konnerud. Dermed endte det 18. århundres største industri- og finansskandale i Drammen. Den hadde kostet staten 30.000 riksdaler, bidratt til å ruinere trelasthuset Astrup, vanskeliggjort avviklingen av Holmen skipsverft og rystet tre-fire av de største handelshus på Bragernes og Strømsø. Statens Lånekasse fikk etter meget strev solgt Hichmans anlegg for 16.000 riksdaler.

Ryktene ville senere ha det til at Hichman i fortvilelse tok sitt eget liv. Dette har trolig sitt opphav i et brev der Hichman skrev: «-thi tager mand æren fra mig og giør mig til object for bespottelse, maae mand heller tage Livet.» Fra hans egen korrespodanse vet vi at hans helse var skrantende og legevitenskapen begrenset. Loven sa tydelig, at selvmordere ikke fikk stedes til hvile i vigslet jord, en praksis som varte ved til slutten av 1800-tallet, men presten Faye gjør ingen bemerkninger om dette i sin kirkebok.

Cookies | Personvern

bn