Moe, Theodor Melbye (1875 – 1966)

Cand. theol. og farmasøyt, kjent og kjær skikkelse som i en årrekke vandret rundt i Drammen i sin hvite apotekerfrakk. Født i Lebesby, Finnmark, kom i unge år til Østlandet og avla teologisk embetseksamen, men kom aldri til å praktisere noe prestekall. Studerte deretter medisin, tok eksamen som farmasøyt og tjenestegjorde noen år som apotekbestyrer på Sørlandet før han bosatte seg i Drammen. Holdt til huse i et lite krypinn i Nedre Storgate (Astrea-gården) og flyttet senere til Åssiden, men hans egentlige «hjem» ble lesesalen på Drammens Folkebibliotek (hvor hans foto i dag henger). Der fortsatte han å studere og fullførte også i 80-års alderen en bok om teologiske spørsmål, «Kristendom, individ og samfunn» (1957, ny utg. 1971 under titelen «Kristen i dagens samfunn»). På biblioteket hadde han sin faste plass med låsbar skuff. Han vannet bibliotekets blomster, luftet og varmet sitt lille spann med havregrøt på radiatoren. Moe var en svært beskjeden mann som ikke stilte store krav til samfunnet, han var ytterst nøysom og sterk motstander av sløsing, ivrig opptatt av økologi mange år før det ble alminnelig. Selv spiste han gjerne overmoden frukt og grønnsaker som allikevel skulle kastes, men dersom folk ga ham friske varer la han dem stillferdig tilbake, han ville ikke tigge. Sine meget beskjedne inntekter delte han med dem han mente trengte pengene bedre enn ham selv. Av en beskjeden pensjon fra Apotekerfondet ga han det meste til vitenskapelig arbeide. Selv om han aldri kom til å betre noen prekestol, praktiserte han sin kristendom på sin egen måte ved å hjelpe dem som han mente hadde det enda mer kummerlig. Noen år før sin død skrev han i Drammens Tidende diktet «Takk til Drammen», som han undertegnet «Den 80-årige Theodor Melbyes jordiske levninger»:
«Takk for lyse, vakre minder, takk for alt du gav, blad for blad jeg binder en minnekrans derav. I barnesinnets enkle, edle skjønnhet i karakterens harmoni, har naturen, kristendommen, humanismen hver sin del – guddommelige nektar vi tar imot for bedre å kunne gi.»