Trelasteksport

Det eldste uttrykkelige vitnesbyrd om Drammens trelasthandel møter vi i et pergamentbrev av 17. juni 1340. Det er en leveringskontrakt for 100 bjelker og 6 tylfter planker, som skal leveres ved «elvens munning i den der liggende utskipningshavn Koparviken.» Hvem som skulle frakte denne trelasten videre ut av landet, sier brevet ingenting om, men sannsynligvis var det ikke et norsk skip. Hele landet ble rammet av nedgangstider, som begynte fra den norske kongeætten døde ut i 1319 og varte helt til midten av 1500. tallet. At Drammens eldste skipshavn lå i Koparviken er hevet over enhver tvil, men det er heller tvilsomt om man kan bruke betegnelsen «by» om de relativt få hyttene som huset familiene til «strandsitterne» som hadde sitt levebrød av å bistå ved lastingen av skipene.

Holland opplevde et veldig økonomisk oppsving i hundreåret mellom 1550 og 1650, som skulle få enorm betydning for Drammensdistriktet. De driftige hollenderne drev handel og skipsfart over hele datidens verden, som gjorde Amsterdams banker og børs til midtpunktet for den europeiske pengeomsetning. Både verdensbyen Amsterdam med sine 100 000 innbyggere og de mange mindre byene langs Zuidersjøen trengt norsk trelast til både hus- og skipsbygging. Hollands handelsflåte bestod ved sekelskiftet år 1600 av omtrent 10 000 skip av 600 000 tonns drektighet og 100 000 manns besetning. Englands handelsflåte var ennå i 1690 på bare 2 300 skip av 260 000 tonns drektighet og 30 000 manns besetning. Hadde salget av skogsprodukter alt lenge vært en viktig inntektskilde for vårt land, var det først nå at eksporten av trelast økte til en hittil uanet høyde. Både Holland og England var nærmest henvist til å forsyne seg fra de norske skogene i takt med den økonomiske oppsving. I 1666 brant London, og det gikk med ytterligere mengder tømmer til gjenreisingen av denne storbyen. Eksporten av trelast nådde nye høyder, og det var ikke nok skip å oppdrive til å frakte alt.

Hvor stor Drammen var som eksporthavn, kan best illustreres med generaltoldforvalter Daniel Knoffs (s.d.) regnskap ved sin fratreden ved årsskiftet 1670/ 71 for de siste åtte årene. Totalbeløpet for hele det østenfjeldske (til og med Flekkefjord) var 951 274 riksdaler. Til dette beløpet hadde Drammen tollsted bidratt med 209 462 riksdaler, som utgjør hele 22 % av det samlede beløpet. Som en god nummer to og tre kommer Langesund og Christiania med henholdsvis 120 367 og 115 582 riksdaler. I 1690 var det 6 skip som hørte hjemme i Drammen, i 1691 9 skip, i 1692 13 skip og i 1695 hele 20 skip. De færreste var bygd i Drammen, men hele 32 av de tre ladestedenes borgere var eiere av skip eller skipsparter. Disse 32 tilsvarer etter all sannsynlighet den del av borgerskapet som drev trelasthandel. Det var som en direkte følge av trelastboomen at antall innbyggere i ladestedene Bragernes, Strømsø og Tangen mellom 1650 og 1700 ble mer enn fordoblet, fra ca 2000 til 5000.

«Trelasten er for det sønnenfjeldske Norge ikke mindre viktig som grunnlag for sjøfarten enn som handelsvare», uttalte frihandelens store forkjemper, stortingsmann Anton Martin Schweigaard. Men fordi Norge etter 1814 ikke lenger var en del av Danmark, ble det innført en rekke nye tollsatser, som førte til at Drammens trelasteksport fra 1815 til 1819 gikk ned med hele 64 %. Det skulle vise seg å bli innledningen til en nedgangsperiode, som blant annet førte til at Niels Omsted (s.d.) gikk fallitt i 1817. I 1822 var Drammens handelsflåte skrumpet inn til 49 fartøyer.