Drammens Glassverk (Drammens Glasværk)

I 1877/78 ble driften ved Tangens Glasværk (s.d.) gjenopptatt og omlagt til hvittglassproduksjon. Ombyggingen var ferdig i 1878 og driften kom i gang under navnet Drammens Glasværk, Daglig leder var brukspatron Kjellman fra Bromø. Det ble bygget et dampdrevet sliperi, og verket produserte serviseglass, karafler, belysningsglass, parfyme- og blekkflasker, m.m. På grunn av dårlig avsetning ble verket igjen nedlagt 1881. I 1882 overtok banksjef H. I. Jacobsen fra Kristiania glassverket, og Nils og Petter Hetty ble ansatt for å legge om produksjonen til vindusglass, sistnevnte som hyttemester. Potteovnene ble i 1884 erstattet av en wanneovn, det første wanneanlegg i Norge. Verket hadde ca. 25 ansatte da Jacobsen i 1886 gikk konkurs. Det ble overtatt av skipper Dahl og lå nede til P. C. Bjercke overtok og gjenopptok driften i februar 1887. I 1891 ble driften igjen innstilt.

A/S Christiania Glasmagasin (grunnlagt 1739) kjøpte i 1893 verket for kr 80,000, ansatte Hans Langbach som driftsbestyrer og ombygde og moderniserte verket for produksjon av vindusglass, Etter ombyggingen kom verket igang igjen i 1895 og beskjeftiget 135 arbeidere etter at også vindusglassproduksjonen fra Hurdal Verk var blitt overført. Ved den eldste metode ble det blåst opp en stor glasskule som ble heftet an på en jernstang og dreiet ut til en skive. Den neste metode – den såkalte sylindermetode – gikk ut på å blåse ut en lang glassylinder som ble klippet opp på siden og brettet ut til en plan skive. I 1901 var produksjonen 41,833 kasser vindusglass. Langbach døde i 1904 og Olaf Mørch overtok som bestyrer. Produksjonen ble i 1908 utvidet med sylteglass og konservesglass, de velkjente «Løve» glass og «Norgesglass». I 1909 ble det produsert 112.635 sylteglass. Mørch døde i 1915 og ble etterfulgt av ing. Ulf Styren som bestyrer. I 1916 kjøpte verket gårdene Nordby og Åskollen og bygde bestyrerbolig og arbeiderboliger på eiendommene. I 1920-årene undergikk produksjonen av vindusglass en total forandring fra den håndverksmessige metode til maskinell fremstilling ved verket, som i 1914 hadde ca. 150 og i 1921 ialt 232 ansatte. Det ble i 1928 ombygget for ren maskinell drift etter belgieren Fourcaults metode, hvor glasset ved en flottøranordning ble trukket direkte opp fra glassmassen gjennom en kjølesjakt, og kom i et ca. 130 m langt bånd kontinuerlig frem på toppen av sjakten, hvor det ble skåret i passende lengder. Glassblåserne gikk dermed over til å bli industriarbeidere. I tillegg til vanlig vindusglass ble produksjonen utvidet til tynt billedglass og tykt spesialglass. Etter ombyggingen var produksjonen ca. 100.000 kasser årlig, dvs. mer enn hele landets behov.

I 1930 overtok sivilingeniør Ragnar A. Tanberg ledelsen av verket, som beskjeftiget ca. 200 arbeidere. Fra 1933 til 1947 ble det også produsert trådglass (unntatt under krigen), og rundt 1950 hadde verket, som disponerte en grunnflate på 6.000 kvm, 475 ansatte. I 1957 ble det årlig produsert ca. 2 mill. kvadratmeter vindusglass og spesialglass og 2 mill. sylteglass, mens arbeidsstokken var på ca. 375. Verket disponerte ca. 100 boliger til sine ansatte, og hadde eget forsamlingshus (Varden) med kinoforestillinger, bibliotek, sangforening, ungdomslag, musikkorps, guttemusikkorps, sjakk- og bridgelag, sanitetsforening m.m.

Bedriften var den eneste vindusglassprodusent i verden som kombinerte vindusglass med produksjon av emballasjeglass. Produksjonen av Norgesglass ble nedlagt i 1957 (Moss Glassverk hadde lisensrett på Norgesglass allerede i 1949, men overtok all produksjon i 1957) og det ble deretter besluttet å etablere en isolerglassavdeling, i første omgang ble vindusglasset sendt til Danmark for videreforedling til Cudoglass (dansk varemerke i isolerglass) – fra 1959 tok Drammens Glassverk hånd om videreforedlingen selv. Fra dette året var verket ett av i alt tre helelektriske vindusglassverk i verden. Tanberg hadde ivret for en overgang til elektrisk drift allerede i 1940-årene, men det tok tid å utvikle metoden, med bruk av elektroder i glassmassen. I 1960 var 10 prosent av totalsalget isolerglass, og dette markedet var i meget sterk vekst. Verket opprettet også en plastavdeling, men denne fikk kort levetid.

I 1966 dannet Christiania Glassmagasin og den franske glassgiganten Saint-Gobain et nytt eierselskap for verket, der Saint-Gobain tok 30 prosent andel, det nye navnet ble Drammens Glassverk A/S. Saint-Gobain økte senere sin eierandel til 49 prosent. Ragnvald Tanberg overtok den daglige ledelsen etter sin far. Produksjonsprogrammet bestod av tradisjonelt vindusglass, isolerglass, herdet glass, herdet glasspanel, mønstret glass og dessuten videre bearbeidet vindusglass/glasspanel. Hensikten med det nye selskapet var å samle krefter til å bygge opp en større og mer effektiv produksjon av isolerglass. I 1967 hadde Drammens Glassverk 50 prosent markedsandel i Norge, en andel som kunne økes med større kapasitet. Løsningen ble å bygge et helt nytt glassverk parallelt med det gamle. Det nye glassverket med 5500 kvm. gulvflate over fem etasjer kostet 15,5 millioner kroner og ble innviet i september 1968. I dette verket ble det installert en stor smelteovn med to trekkmaskiner etter Pittsburgh-metoden (begge maskiner trakk vindusglass i 2,45 meter bredde) med en årskapasitet på 5,4 millioner kvm. pr. 2 millimeter tykkelse og 2-skift produksjonsordning, 90 tonn ferdig vindusglass pr. døgn. De to eldre glassovnene, med tre trekkmaskiner etter Fourcault-metoden (hhv. 1,6, 1,9 og 2.2 meters bredde) hadde en totalkapasitet på 45 tonn ferdig glass pr. døgn. Det nye Pittsburgh-verket kunne trekke glass med inntil 14 millimeters tykkelse. Arbeidstemperaturen i ovnene var 1400 grader celsius.

Det nye glassverket hadde en automatisert råstoffavdeling med programvarestyrt prosesskontroll utviklet og levert av den norske produsenten Comtec A/S i Trondheim. Drammen Glassverk var en av de aller første prosessindustrielle bedrifter i Norge som tok i bruk  datamaskin i produksjonen. Installasjonen var vellykket. Da det nye glassverket ble satt i drift hadde bedriften 400 ansatte, som økte videre til 430 i 1973.

Glassverkets råstoffer og råstoffenes opphavsland var som følger: Kvartssand (Belgia), soda (England), kalk (Danmark), natriumsulfat (Vest-Tyskland), arsenikk (Sverige), dolomit (Fauske), feltspat (Arendal) og trekull (Norge). Verket hadde eget kaianlegg for mottak av råstoffer.

Det som skulle snu trill rundt på vindusglassproduksjonen i Skandinavia var at glassgiganten Pilkington bygde et nytt vindusglassverk i Halmstad i Sverige etter den nyutviklede float-metoden, som var langt mer effektiv enn andre kjente metoder. Glassverket i Halmstad kunne betjene hele det nordiske markedet og kom i full drift i 1976. Drammens Glassverk ble tatt inn i det nye holdingselskapet Uniglass, der Saint-Gobain ble majoritetseier med 51 prosent, og foruten svenske interesser (Gränges, Emmaboda og Scanglass) så hadde Christiania Glassmagasin bare 4 prosent eierandel i selskapet. Råglassproduksjonen ved Drammens Glassverk ble nedlagt i mars 1977, den videre strategien var at verket på Tangen skulle importere vindusglass og videreforedle dette til ferdig isolerglass og herdet glass. Det ble investert 12 millioner kroner i et datastyrt skjæreanlegg for videreforedlingen.

Drammen Glassverk ble deretter en del av Scandi-Glass og fikk navnet Drammen Glass A/S. Scandi-Glass hadde produksjonsavdelinger for isolerglass i Stange, Otta, Hamar og Stavanger, de to sistnevnte ble nedlagt i 1986. Overkapasitet i markedet førte til at produksjonen ved Drammen Glassverk ble nedlagt 1. desember 1989 med 62 ansatte. Fabrikkeiendommen ble solgt til Folke A. Axelson A/S og verket ble utleid til en rekke forskjellige virksomheter i Glassverket Industrisenter, som ble etablert allerede i 1978 i forbindelse med at råglassproduksjonen ble nedlagt. I 2007 ble verkseiendommen solgt videre til Union Eiendomsutvikling, som vil bygge 5-600 boliger på området.

 

 

 

Cookies | Personvern

bn