Hallvard av Husaby

er en kantate/dikt skrevet av dikteren Herman Wildenvey til avdukingen av Ørnulf Basts fontene «Sankt Hallvards brønn» på Bragernes torv, den 14. september 1952. Ved overrekkelsen var Wildenvey selv tilstede og leste sin tekst. Drammens Tidende dekket begivenheten og anslo at omtrent 30.000 mennesker var tilstede. Samme kveld ble kantaten urfremført  i Bragernes kirke til musikk av organist Daniel Hanssen. Fremførelsen mottok strålende kritikker.

På fontenens sydvendte bassengkant står diktets tre siste vers preget i relief på individuelle messingplater, men teksten her er ikke identisk med kantaten/diktet slik det fremstår på trykk i Wildenveys diktsamling «Polyhymnia» som utkom høsten 1952. Diktet, slik det er gjengitt her er slik det fremkommer i førsteutgaven.

Hallvard av Husaby

Hallvard rider mot Husaby
på blomstrende ridestier.
Det helder en dag, det er vår påny
i landet – og mest i Lier.
Det ryker fra bål og bråtebrann,
i kveldsol rødmer jorden,
som speiles ned i det blanke vann,
den skinnende Drammensfjorden.

Hallvards gamle fedregård
med jorder ned mot vannet
minner ham om at hans ætt består
som odelsbåren i landet.
Selv er han søster-dattersønn
til Åsta, – Kong Olavs moder,
Han rager da også, ung og skjønn
over de fleste hoder.

Hallvard er ung og vennesel
og rider hjem uten våpen.
Han synes at bygdens vårlige sjel
er som hans egen, åpen.
Han vet at den våpenløses verk
var verdens synd å bære.
Og det, at «kjærlighet gjør sterk»,
var Hellig Olavs lære.

Det ferdes så mangt slags folk i kveld,
maikvelden er fager.
Hallvard tenker, men likevel:
Bygden og fjorden drager.
Brått blir han stanset av andre ting:
Det er menn som skriker og skratter
i mørk og truende manngardring
om en skjelvende skogmannsdatter.

Piken klager med blodig munn
og svulne, forslåtte lepper.
Hallvard kommer i samme stund,
de skriker og svinger kjepper.
«Si oss, din skjøge, hvor og når
vi her fikk del i den «ære»
du skylder halve bygden for
og mener at vi skal bære?»

Og med en skur av skjellsordsskarn
stener de atter barnet.
For her er et barn som skal ha barn,
det ser selv den uerfarne.
Hallvard ser det og aner fort
at mor og barn må verges
til den annen strand må hun føres bort
og over fjorden ferges.

Han løfter piken i salen opp
og enser ikke protesten.
Barnet luter med barntung kropp
mot mannen som sporer hesten.
Og ned mot fjorden det fluksens bær,
bare han får henne over…
De rasende rykker atter nær
med hat som en udåd lover.

Han stanser ved bryggen og finner en pram,
hesten får gå og beite…
Så ror han over og finner fram
til godtfolk ved midnattsleite.
Men hjem må han stevne alt før gry,
hans ærend er brakt til ende.
Mon bygdefolk samles ved Husaby?
De brenner hans gård kan hende?

En underlig stillhet møter ham nå
da han lander. Og hjertet dirrer.
Han binder båten og tenker å gå
til hesten, hvis biksel klirrer.
Han svinger seg opp, og han hører ord,
kan hende sitt hjertes stemme:
«Her er din li, din egen jord,
her hører du ennu hjemme.»

Da farer en pil fra en bue streng,
et skrik skjærer ut i natten.
Døende stuper han om i en eng,
fiender flykter bak knatten.
Men etter en stund må de stramme seg opp:
Hans lik må jo også forsvinne.
Senkes i fjorden må hans kropp.
En sten om hans hals må de binde.

De baster hans lik til en møllesten – ,
så senker de morderiske
en mann som aldri har vært dem til mén,
han synker i fjorden den friske.
Nu har de sin dumme niddigsdåd
glemt eller ugjort kan hende?
Men himmelen kan stundom de onde råd
til under og visdom vende.

Det hendte et under, kjent fra før,
et helgenunder å kalle.
Det lever en ånd som ikke dør
om legemets hus må falle.
Stenen fløt opp med den døde mann,
ham hvorom sagnet handler:
Ånden fører de døde i land
og død til liv forvandler.

Møllestenen var virkelighet,
og likevel kunne den flyte?
Mange som mener, de bedre vet,
kaller det bare en myte.
Men senket i troens element
taper selv stenen vekten
og flyter ved lover som ikke er kjent
opp til efterslekten.

Sagnet har aner, – det stammer ned
fra Ham som skrev i sanden
og skapte et bud som vår ånd står ved,
budet, «Elsker hinanden».
Måtte det her ved St. Hallvards brønn
minne om kjærlighetsveldet,
som fyltes av Menneskenes Sønn
og rinner tross år og elde.