Drammensbrua (motorveibrua)

er en fire felts bjelkebru på E-18 som krysser utløpet av Drammenselven mellom Brakerøya og Bangeløkka. Den er 1.911 meter lang (noen kilder oppgir 1.892 meter), har frie spenn på inntil 60 meter og inntil 12 meter seilingshøyde. Ved åpningen var den landets lengste veibru. Bruas offisielle navn er Drammensbrua, men kalles gjerne «motorveibrua» på folkemunne.

Brua ble opprinnelig prosjektert og bygd som en tofelts-bru og var en del av framføringen av motorveien E-18 mellom Oslo og Skoger. Planleggingen pågikk lenge og det ble til sammen utarbeidet et tjuetalls utredninger. Rådgivningsselskapet Norconsult sto alene bak 12 utredninger. Etter anbudskonkurranser vant Samfunnsteknikk VBB A/S med sitt arkitektforslag, alle tegninger ble utført av rådg.ing. Taugbøl og Øverland. Byggeentreprisen ble tildelt ing. Thor Furuholmen A/S.

Byggearbeidet ble påbegynt høsten 1973. Støpingen av brulegemet ble utført med en nyutviklet type forskalingsvogn, 131 meter lang (800 tonn vekt), som muliggjorde fullstøp med en hastighet på inntil 100 meter bru pr. 14. dag. Under byggingen ble bruprosjektet endret, noe som medførte at ing. Thor Furuholmen fikk et tillegg på 600 meter, uten forlengelse i kontraktfestet tid. Brua ble allikevel ferdigstøpt fire uker før kontraktsdato. Bruas endelige overflate målte 21 000 kvm. Undersiden av brulegemet ble tilpasset som en bærer for nye hovedledninger (Glitrevannverket) og høyspent kraftkabler. Bruprosjektet førte til at mange bolighus på Strømsø måtte saneres bort. I nye Tors vei borettslag på St. Hansberget ble 112 leiligheter i lavblokker stilt til rådighet som erstatningsboliger for de som ble rammet av saneringen.

Åpning: Den offisielle åpningsseremonien ble arrangert lørdag 4. oktober 1975 med kronprinsparet til stede. Kronprins Harald holdt tale og klippet over det nasjonalfargede båndet. Drammensbrua ble gjort tilgjengelig for gående og skuelystne de første dagene etter seremonien. Åpningen for bilistene på E-18 skulle skje onsdag 15. oktober kl. 12. Veisjefen i Buskerud, Svein Nesje, foretok en inspeksjon like før åpningen. Han oppdaget at det fortsatt pågikk arbeider oppe på brua. Rett før åpningen ankom to asfaltutleggingsmaskiner, som bega seg ut på brua. Arbeidsfolkene hadde ikke hørt om åpningen. Det viste seg at de ulike partene hadde kommunisert for dårlig med hverandre, og åpningen ble spontant avlyst, til mange bilisters forargelse. Trafikken ble sluppet løs i sørgående fil ved 12-tiden dagen etter, helt uten markering eller seremoni. I løpet av ettermiddagen ble også nordgående fil åpnet. En ny parsell av E-18 var dermed satt i normal drift. Nesje kalte Drammensbrua for «et smykke rundt Drammens hals». På sørsiden endte brua i en ny midlertidig vei som slynget seg i terrenget ned til Bj. Bjørnsonsgate. E-18 gikk som tidligere via Holmestrandveien. Denne midlertidige løsningen tok slutt da den nye E-18 parsellen Frydenhaug-Eik ble åpnet i begge retninger i desember 1978. Se også Kleivenetunnelen.

I 1990-årene pågikk en langvarig og opphetet lokal debatt, der mange drammensere ville legge E-18 i en underjordisk tunnell til erstatning for Drammensbrua, i stedet for å utvide brua til en firefelts bru. Drammen kommune avslo Statens Veivesens søknad om byggetillatelse for utvidelsen, etter å ha innhentet råd fra landets fremste juridiske eksperter på plan- og bygningsrett, deriblant professorene Carl August Fleischer og Daniel Rogstad samt sorenskriver Sveinung Flaaten, som alle påpekte at en utvidelse uten forutgående konsekvensutredning/reguleringsplan var lovstridig. Fylkesmannen i Buskerud overkjørte både Drammen kommune og landets juridiske ekspertise, og ga byggetillatelse for utvidelsen, som ble ferdigstilt i 2008.

Foto: Torill Juel, 2020
Foto: Torill Juel, 2020
Foto: Torill Juel, 2020

Cookies | Personvern

bn