Nøsted Bruk A/S

Sagbruk, høvleri og senere wallboardfabrikk, grunnlagt 1875 av Jens Gram og Thorleif Bache under navnet Bache & Gram på Nøsted Dampvæveris gamle eiendom like utenfor bygrensen på Tangen. I 1881 overtok Jens Gram som eneeier og bodde på stedet til sin død i 1912. I 1890 brant bruket ned, men ble straks gjenoppført med 4 rammer, 2 store høvler, kassebordskjæreri og stavskjæreri. Produksjonen besto av høvellast, kassebord, høvlede og uhøvlede samt alminnelig stav m.v. Lasten ble stort sett eksportert. Jens Grams bo solgte i 1915 bruket til et aksjeselskap, Nøsted Bruk A/S, med K. Rømcke som disponent, og etter hans død i 1922 J. Mürer. Bruket brant ned til grunnen i 1916 og ble gjenoppbygget i 1917 som høvleri og kassebordfabrikk, med en grunnflate på 1.500 kvm og 5 høvelmaskiner, 6 kløvsager etc., senere også utvidet til sagbruk. Senere ble det oppført et lagerhus med 1.300 kvm gulvflate. Dampanlegget var på 500 hk. Selskapet ble slått konkurs i 1929. Et nytt selskap, bestående av Johan og Ole Bjerknes, Ole Krekling og Johan Hobbelstad, senere tiltrådte Laura Hobbelstad og lensmann Hellik Raaen. Johan Bjerknes ble tilsatt som disponent. Fra 1.1. 1930 overtok selskapet den konkursrammede bedriften under navnet Nøsted Bruk. Produksjonen var basert på høvellast og kassebord for eksport, fra midten av 1930-årene bare innenlandsk salg med en produksjon på 2.000-3.000 stdr. pr. år og en arbeidsstyrke på 50 ansatte. Firmaet ble på denne tid hovedinteressent i A/S M. Gulbrandsen & Nøsted Bruk i Oslo, som drev trelastutsalg ved Sørenga.

Johan Bjerknes døde i 1938 og sønnen Oddvar kom inn i den daglige driften. I 1939 ble igangsatt bygging av en wallboardfabrikk som sto ferdig for produksjon av porøse trefiberplater (Nøstex-plater) vinteren 1939/40 (5.000 tonn årskapasitet), i 1948 utvidet til også å omfatte egen produksjonslinje for pressede plater. Året etter ble det første herde- og fukteanlegg tatt i bruk, som ga platene økt styrke og bedre fuktmotstand. I tillegg ble det anlagt et laboratorium for både kvalitetskontroll og utviklingsarbeid. Honved og avfall fra sagbruket ble brukt i wallboardfabrikken. Bedriften var tidlig ute med å tilby vindtette plater impregnert med asfaltolje.

Bruket beskjeftiget i 1950 ca. 200 ansatte og produksjonskapasiteten var 4000 standards med uhøvlet og høvlet trelast og 22.000 tonn porøse og harde trefiberplater. I 1957 ble det nedfelt en sjuårig rammeplan for de neste investeringene i bedriften. I 1960 ble en helt ny produksjonslinje for wallboard satt i drift, som erstattet den eldste produksjonslinjen. I 1961 lanserte bedriften panelplater (13 mm) for innendørs bruk, godkjent som erstatning for rupanel dekket med 3,5 mm. tynne plater. Nøsted var nr. 2 i Europa som tilbød denne type veggplater. Bedriften nådde sitt største som arbeidsgiver med 290 ansatte. I 1962 var plateproduksjonen fordelt på 5.000 tonn porøse plater, 22.000 tonn harde plater og 2000 tonn panelprodukter, totalt 29.000 tonn. Sagbruket ble nedlagt i 1965 og like etter også høvleriet. I 1966 ble et nytt ferdigvarelager med 3.600 kvm. gulvflate tatt i bruk.

Fabrikkens innkjøp av råstoff fordelte seg på 60 prosent standard massevirke (både gran og furu) og 40 prosent kort tynningsvirke, kubb, honved og sagbruksavfall. Forbruket skal ha tilsvart ca. 10 prosent av skogavvirkningen i Buskerud. Alt massevirke ble anskaffet fra Buskerud, det øvrige råstoff ble anskaffet fra flere fylker på Østlandet. Nøsted Bruk var den siste tømmerforbrukende industribedriften i Drammen som lagret tømmer i Drammenselven. Bedriften satset tidlig på eksport av wallboard, ikke minst til Danmark og Storbritannia. Med tiden kom eksportandelen av totalsalget opp i 50 prosent.

I annen halvdel av 1960-årene satset Nøsted Bruk hardere på produktutvikling og videreforedling av panelplater, som ferdigmalte paneler og folierte paneler med imitasjoner av eik, teak og furu. Det ble også lansert hardplater spesielt beregnet på behov i møbelindustrien. I 1970 ble produksjonen av porøse plater nedlagt, fordi dette markedet stagnerte. Det norske årsforbruket hadde lagt seg på 15.000 tonn. Den store veksten hadde kommet i harde og halvharde plater. I perioden 1961-1971 økte det norske forbruket av harde wallboardplater fra omtrent 35.000 tonn til 114.000 tonn. De norske produsentene, totalt fem, hadde tatt kontroll på hjemmemarkedet. I 1970 solgte Nøsted Bruk 36 000 tonn wallboard, fordelt på en rekke ulike kvaliteter.

Nøsted Bruk økte sin produksjon gjennom hele 1960-tallet og hadde ambisjoner om å ligge i føringen blant de norske produsentene. Det neste byggetrinnet ble det største siden fabrikken ble etablert. I desember 1971 sto en helt ny produksjonslinje klar til drift. Den ble installert i et nybygg med 3.600 kvm. grunnflate og kostet 25 millioner kroner. Linjen var 280 meter lang og hadde verdens største kontinuerlige herde- og fuktningsanlegg som til enhver tid inneholdt 600 plater. Den nye linjen hadde en produksjonskapasitet på 26.000 årstonn og bedriftens totale kapasitet var 57.000 tonn. Det årlige økte virkesforbruket ble beregnet til 23 000 fkbm. Bedriften hadde på dette tidspunktet 275 ansatte. 40 ansatte var beskjeftiget med videreforedling.

Det ulykksalige for satsningen på en av verdens mest moderne produksjonslinjer for wallboard, var at den viste seg å by på store tekniske problemer, som ikke lot seg løse på kort tid. Produksjonen av prima plater sto ikke i forhold til kapasiteten. Dette førte til at anlegget ikke lot seg nedbetale etter forutsetningene, og selskapet havnet for første gang i alvorlige likviditetsproblemer. Nøsted Bruk søkte Industrifondet om et likviditetslån, men fikk ikke dette innvilget uten videre. Det endte i akkordforhandlinger, som ble problematiske. Industridepartementet satte som betingelse for å yte bistand at selskapet måtte oppgi seg selv som konkursbo. Det ble åpnet konkurs 12. september 1975. Drammen kommune bød 17,5 millioner kroner for boet, men bostyret krevde 20 millioner kroner. I henhold til planen for å yte bistand, slik at bedriften kunne komme på fote, opprettet departementet et driftsselskap, Nøsted Bruk Interimselskap A/S, som skulle drive konkursboet på leiebasis fram til 30. september 1976. I dette selskapet tok departementet inn konkurrentene Berger Langmoen A/S i Bumunddal og Norsk Wallboard A/S i Vennesla som medeiere, de tre partene ble sittende med 1/3 hver. Dette grepet ble av mange betegnet som et uverdig og spekulativt spill, der det var opplagt at konkurrentene ikke hadde interesse av at Nøsted Bruk skulle overleve som en plagsom konkurrent, i en situasjon der den nasjonale produksjonskapasiteten hadde blitt vesentlig større enn etterspørselen. I interimperioden gikk bedriften fortsatt med underskudd. Staten ble etter hvert overbevist om at en av de norske wallboard-produsentene ville gå under, uansett. Nøsted Bruk ble ofret. Produksjonen stanset 30. oktober 1976. 133 ansatte ble satt på porten.

I en enstemmig uttalelse fra Drammen formannskap het det: Drammen kommune har en følelse av at det i sluttfasen ikke var den nødvendige politiske vilje i Industridepartementet til å hindre at de to private deltakerne i interimselskapet, Berger Langmoen og Norsk Wallboard, ved driftsinnstillingen på Nøsted Bruk, ble kvitt en konkurrent som under andre omstendigheter enn de som førte til konkurs, gjennom tidende hadde vist seg både levedyktig og plagsom i konkurransesammenheng.

Drammen kommune overtok den 65 mål store industrieiendommen den 15. juni 1977 og utparsellerte den til bedrifter som ga mange nye arbeidsplasser, der bilimportøren F.E. Dahl & Co (Toyota Norge s.d.) ble den største. Booppgjøret etter konkursen i 1975 ble avsluttet i 1980. Oppgjøret ble meget godt. De prioriterte kreditorene fikk tilbake det meste av det de hadde krav på, og det ble i tillegg god dekning til de uprioriterte kreditorer.

Disponent Oddvar Bjerknes var bedriftens daglige leder i perioden 1948-1976. Han uttalte i etterkant av de dramatiske begivenhetene: Vi fikk beskjed om at vi måtte la oss slå konkurs for å redde arbeidsplassene. Bedriften kunne ha blitt reddet hvis vi hadde fått hjelp av banken og departementet for å komme over kneika. Når man så opplever at bedriften blir ofret for at andre skal overleve, er det klart at det vekker mange slags følelser.