Konnerudkollen Sanatorium

Hovedbruket av Eskerud (s.d.) ble i 1896 for kr 9.000 solgt til et konsortium bestående av grossererne And. Brecke, Jørgen W. Rudolph og N. A. Andersen i Drammen for oppføring av et sommerutflukssted. Hotelleier Jens Henriksen fra Tønsberg overtok eiendommen i 1898 og utførte anlegget. I den gamle hovedbygning ble det innredet spisesal, kjøkken og en del andre rum, mens soverum til gjestene ble leiet på de omkringliggende gårder. Hotellet ble åpnet 1. juli 1898. I 1899 ble den østlige del av det nye Konnerudkollen Sanatorium bygget sammen med andre nødvendige hus. Senere fortsatte utbyggingen og Henriksen kjøpte det som var igjen etter det engelske gruvekompani, deriblant det store «Zackenhuset» som ble flyttet til skogen bak Sanatoriet og utgjorde annekset Furuly til det brant ned i 1924. På den høyeste toppen av Grubekollen bygget Henriksen et utsiktstårn som raget flere etasjer opp over grantoppene og bød på en fantastisk panoramautsikt. Fra 1916 til 1920 skiftet sanatoriet eiere fire ganger, og det ble i 1917/19 benyttet som oppholdssted for russiske krigsfanger fra Tyskland. Russerne søkte asyl i Norge etter den russiske revolusjon. Sanatoriet ble i 1920 overtatt av Sophus Jensen, som i 1903 hadde innvandret til Bergen fra Danmark. Han ga det navnet Konnerudkollen Turisthotell og bragte dets anseelse på fote igjen. Hotellet ble kjent internasjonalt, med tilreisende fra bl.a. Frankrike, England og Tyskland. Jensen var alltid korrekt antrukket der han i mørk dress, hvit skjorte og sirlig knyttet sløyfe ønsket gjestene velkomne ved inngangsdøren. Det sies at han aldri slapp inn gjester som ikke svarte til hotellets og hans egne krav. Turisthotellet var lenge et mondent hotell og populært utfartssted, med 45 gjesteværelser. I 1924 holdt Vestfold fylkesting sine forhandlinger på hotellet, som i 1926 hadde kong Haakon VII og skiforbundets styre som gjester under hovedlandsrennet. Sophus Jensen drev hotellet til omkring 1940. Etter krigen ble hotellet en tid benyttet som en underavdeling av Universitetet i Oslo for 107 «kostskolestudenter» (se: Little University of Konnerudkollen). Høsten 1949 ble hotellet solgt av daværende eier, Conrad Høyer Pedersen, til Europahjelpen som hjem og mottaksstasjon under navnet «Konnerud Flyktningehjem». Prisen var kr 450.000. Hotellet hadde på den tid 30 værelser, hovedsakelig dobbeltværelser, og i alt 55 senger, samt to korridorbad og badstubad, samt 20 ansatte. I mars 1950 ble en gruppe på 70 personer, hvorav 41 blinde, innkvartert. Samme høst ble en hovedombygging innledet, bl.a. ble loftsetasjen utvidet til en tredje etasje med full takhøyde, samtidig som 16 glassverandaer og en rekke «kvister» ble fjernet og samtlige dører og vinduer utskiftet. Hotellets gamle vannverk ble erstattet av en ny dypvannsbrønn. Den 1. juli 1951 ble hotellet vederlagsfritt overdratt til Staten, som forble eier av eiendommen til 1998 bl.a. på vilkår av at bygningen senere skulle benyttes til humanitære formål. Ombyggingen, som beløp seg til kr 600.000, var ferdig i 1953, og året etter ba Skoger herredsstyre om å få overta hotellet til gamlehjem. Staten avslo, og i stedet ble det tidligere turisthotell i april 1956, etter å ha vært benyttet til midlertidig åndssvakehjem, tatt i bruk som psykiatrisk sykehus som underavdeling av Lier sykehus, med plass til vel 50 pasienter etter en ny ombygging. Hotellet ble totalskadet ved brann sommeren 1967, restene ble revet høsten 1968. Størstedelen av eiendommen ble i 1998 solgt til Drammen kommune som friområde.